Tekst: Astrid Eggesvik, styreleder Absolutt Cello

Mesterlige toner
Det var ikke bare den varme velkomsten med jordbær, Mozell og det vakre og rikt utsmykkete kirkerommet i Bruflat som prentet seg dypt inn i hukommelsen hos det heldige konsertpublikummet denne siste fredagskvelden i juni. Med utøvere håndplukket blant Valdreskursets mesterklasse-lærere og voksne talenter fra internasjonal mesterklasse, samt den kontrastfylte kombinasjonen av dirrende englemusikk fra Sjostakovitsj og Brahms og stormfull, ny musikk signert Jorge Basso og som kunne ha vært skrevet for regnværet utenfor, steg stemningen så til de grader i taket at ikke noe hjerte kunne gå derfra uberørt. Musikken fylte trekirken til bristepunktet fra første stund, trollbandt tilhørerne og var til å ta og føle på der inne, ikke minst fordi kontakten med musikerne var så sømløs og intim, der de satt i halvsirkel på kirkegulvet foran benkeradene.

For cello-entusiaster var denne konsertaftenen toppen av kransekaken blant de mange flotte Valdres-konsertene under årets festival. Det var cellonumre i alle varianter; solo, duo, trio og sekstett, fremført av fremragende musikere med stor innlevelse.

Solonummeret var av Chloe Knudsen-Robbins, som spilte en cellosuite av Bach, mens duetten var nyskrevet av Jorge Basso, spesielt med tanke på professor Dora Schwarzberg, og de to fremførte den sammen på dynamisk, dramatisk vis - en perfekt match med den buldrende tordenen utenfor og et stykke som vekket assosiasjoner til høststormer og vårløsning, fossedrønn og rislende fjellbekker. Bassos spesielle bueteknikk var også et studium verdt - om ikke til etterfølgelse, så iallfall til inspirasjon.

Trioen, bestående av Schwarzberg, Basso og Schwarzbergs talentfulle bratsjistdatter Nora Romanoff(23), spilte Sjostakovitsj, så det stakk i hjerterøttene, og konserten ble avsluttet med Brahms fantastiske sekstett i H-dur, annen sats fylt med vare, overjordisk vakre toner som lokket tårene frem hos noen hver blant tilhørerne. Men som celloprofessor Aage Kvalbein sa så korrekt etter konserten: - Hvis man gråter av musikk fordi den er vakker, kommer tårene fra hjertet. Og det kan aldri bli feil.

Han svingte cellokassen opp på ryggen og gikk ut i bussen, den lavmælte, blide professoren, etter mange omganger med velfortjent applaus og blomster fra Etnedal kommune til ham og de andre musikerne som hadde gitt sjelene våre et løft denne kvelden.
Det var som om naturen også hadde lyttet, latt seg rive med og deretter dulme av tonene, for bare et lett duskregn falt fra en perlegrå himmel da vi reiste, med en dyp tilfredshet og ro innvendig, både hos mor og datter, etter en konsert som overgikk alle forventninger - en nærmest religiøs opplevelse.

Cello i hånd og solskinn i blikk   
For Elise (10) var den unge cellisten Frida Frederikke Waaler Wærvågen (20) det store trekkplasteret, og hovedgrunnen til at vi tok turen til Etnedal fra folkehøgskolen på Leira denne kvelden, men også selve musikken på programmet fristet - og muligheten til å høre så mange gode cellister spille på én og samme kveld. Da var det ekstra hyggelig å få en liten prat med Frida i forkant av konserten!

Etter konserten fikk Elise også en stund med forbildet sitt - og Frida var som alltid blid og raus med oppmuntring og ros og klemmer. Hun delte fritt av sin livsglede og store entusiasme for cello med alle de som ble stående igjen i kirken i etterdønningene av konserten - og er jo et menneske man rett og slett blir glad i bare man hører og ser henne spille, så tydelig er hennes kjærlighet til celloen, musikken - og til livet generelt. Cellotalentet fra Horten går for tiden på Musikkhøgskolen i Oslo, men kunne fortelle at det neste som står foran henne, er et spennende år i Tyskland - hun er blitt tildelt et stort stipend og gledet seg fryktelig til å dra ut ”i den store verden” for å lære. - Men jeg måtte jo til Valdres først!

Torfinn Hoffart utnevnte henne straks til æresmedlem i Absolutt Cello, og alle vi i orkesteret er stolte av at hun vil bruke den grønne medlems-T-skjorten vår! Frida er en jente som alle cellister kan identifisere seg med på en positiv måte, og en ekte feelgood-musiker! Lykke til videre, Frida!